Vil du vite mer om K2-vitamin?

Selv om vitamin K2, eller vitamin K, kanskje ikke er like kjent som sine andre vitaminbrødre, er det ikke mindre viktig. Her er alt du trenger å vite om K2-vitamin.

De fleste er klar over at et sunt og rikt sammensatt kosthold spiller en viktig rolle for livskvaliteten vår. Mye av det er på grunn av samspillet mellom alle de ulike vitaminene – A, C, D, E, K og åtte ulike B-vitaminer. Under K-vitaminet ligger også vitamin K2.

Hva er vitamin K2?

Vitamin K2 er en form for vitamin K, et fettløselig vitamin som finnes naturlig i to ulike former – nemlig K1 og K2.

Forskjell på K1 og K2:

  • Vitamin K1 (fyllokinon) finnes i alle grønne plantedeler som utfører fotosyntese. Vitaminet holder seg stabilt ved varmebehandling, men er ømfintlig for lys.
  • Vitamin K2 (menakinon) produseres av bakterier i tarmen. K2 dannes også ved gjæring av grønnsaker.

I tillegg finnes vitaminet i en syntetisk form, kalt K3-vitamin (menadion). I motsetning til de andre, naturlige formene, er K3 vannløselig og kan være giftig ved store doser.

K-vitaminet ble oppdaget av den danske biokjemikeren Henrik Damm, som fikk Nobelpris for sin forskning på vitaminet i 1943. Det var også han som fant ut at vitaminet hadde to former, med hver sine viktige funksjoner i kroppen.

Hva gjør vitamin K2 i kroppen?

Vitamin K2 og K1 spiller to vidt forskjellige roller, men desto like viktige.

Vitamin K i begge former er nødvendig for dannelse av flere typer proteiner i kroppen. Disse er helt essensielle for at ulike prosesser og mekanismer skal fungere som normalt.

K-vitaminet har fått navnet fra evnen til å få blodet til å klumpe seg, og kalles gjerne for koagulasjonsvitaminet – derav bokstaven K. Det er vitamin K1 som bidrar til normal koagulering av blodet, mens K2 bidrar til å opprettholde normal benbygning.

At blodet koagulerer, eller levrer seg, er livsviktig for å kunne begrense og stoppe blødninger.

Kroppen produserer noe K2-vitamin selv

Vitamin K er et fettløselig vitamin, og trenger derfor fett for å tas opp best mulig i kroppen. Overskuddet lagres i kroppen slik at det kan hentes frem ved behov, men hvor lenge lageret er tilgjengelig varierer fra person til person. Lagrene er i tillegg små og vil tømmes raskt.

Og selv om vitamin K2 dannes av naturlige bakterier i tarmen, vet vi at det likevel må tilføres via kosten eller tilskudd på jevnlig basis – for å sikre at vi har noe på lager. Hvor enkelt det er å få dekket vitaminet gjennom kosten er også noe som skiller vitamin K2 fra K1.

Gode kilder til vitamin K1 er grønne bladgrønnsaker som spinat, rosenkål, grønnkål og brokkoli. Denne formen for vitaminet utgjør over 80 prosent av den totale mengden K-vitamin i kosten. Det betyr at det er relativt lite K2-vitamin å finne i et vanlig, norsk kosthold.

Hva er gode kilder til vitamin K2?

I vår del av verden er meieriprodukter den viktigste kilden til vitamin K2. Det kommer av at bakteriene som syrner ostene samtidig produserer vitaminet. Det samme gjelder fermentert mat, der fermenteringsprosessen danner K2-vitamin. Fermentert mat inneholder dessuten gode melkesyrebakterier som styrker bakteriefloraen, og kan derfor ha en positiv innvirkning på fordøyelsen vår.

Kilder til K2-vitamin:

  • Gulost og gammelost, samt myke, modne oster som blåmuggost
  • Syrnede meieriprodukter som yoghurt
  • Innmat, som lever og nyre
  • Eggeplomme
  • Rakfisk

I andre deler av verden, særlig i Østen, er det vanligere å spise retter og matvarer med høyere innhold av K2 – nettopp fordi fermentering er en større del av tradisjonen og kulturen.

Et eksempel er koreansk kimchi, bestående av fermenterte grønnsaker, og kombucha, som er fermentert te med røtter fra Kina. Det vi kjenner til med spesielt høyt innhold av K2, er den japanske retten natto, bestående av gjærede soyabønner.

Hvor mye K2-vitamin trenger man?

Det finnes ingen norske, offisielle anbefalinger om hvor mye vitamin K2 vi trenger daglig, eller hvem som trenger vitaminet mer enn andre.

Det vi vet er at nordiske anbefalinger fra 2012 (Nordic Nutrition Recommendations) tilsier at vi bør få i oss én mikrogram vitamin K per kilo kroppsvekt daglig. Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) har heller ikke kommet med en øvre anbefalt mengde av vitamin K, hverken når det gjelder K1 eller K2.

Det er sjelden man ser et direkte underskudd av vitaminet i vestlige land, men enkelte personer som spiser lite og samtidig får behandling av antibiotika kan få påvist mangel av vitamin K. Det er blant annet fordi antibiotika kan hemme bakteriene i tarmen som produserer K2-vitamin.

Personer som går på blodfortynnende medisiner som Marevan (Warfarin) bør konsultere lege før man eventuelt starter med et K2-tilskudd.